lunes, 19 de febrero de 2007



Vi chillern og drikker rom pa stranda i Venezuela



Jess - endelig pa toppen, 4800 moh!!!! Inkatrail, eller alternativ da...



Pa tangoshow i Buenos Aires, vi flottet oss til med drinker og koste raevva av oss:-)



Gruppebilde i MaccuPicchu, fra venstre meg, Emma ( eller ChickenRun...hehe ), Liv, Brad, Ed, Alison, Matt og Mick foran.



Fet lama i Peru - haha, se pa den:-)



Pa byen i Buenos Aires med blant annet Sisco from Cali....Regner med at alle skjonner hvem han er....



Ait, endelig fikk jeg det til!!! Men dette tok utrolig lang tid. Det er bursdagen til Siri idag, sa jeg kan ikke sitte her hele dagen. Har nesten 700 bilder sa litt vanskelig a plukke ut, far legge ut flere siden!!!!

domingo, 18 de febrero de 2007

Chillern i sola i Venezuela...mihih

Japp! Vi befinner oss i Venezuela, naermere bestemt Isla de Margarita, en lille oy i det karibiske havet. Her er det varmt og masse sol, og vi klarer liksom ikke helt a reise herfra. Venezuela er ganske annerledes en bade Peru og Argentina, og det tok oss litt tid a komme inn i assen ting fungerer her. Da vi forst kom pa flyplassen i Caracas var INGEN av ATM maskinene villige til a lese kortene vare, og det er jo en forholdsvis darlig start i ett nytt land - uten penger. Heldigvis hadde vi endel dollar, og takket vaere en hjelpsom mann kom vi oss til Puerta la Cruz for kanskje det tredobbelte av hva det egentlig koster. Da vi kom fram til Puerta la Cruz, etter en busstur i ca 5 grader fordi de ELSKER aircondition i dette landet, var det morkt og farlig, og vi fikk hjelp av en drita alkoholiker som syntes vi var dritpene og som egentlig bare var styggirriterende. Til slutt fant vi et slags hotell eller hva jeg skal kalle det vi kunne vaere over natta. Jeg vet ikke om jeg har fortalt om det hotellet vi bodde pa i La Ceiba i Honduras, men dette var om mulig enda vaerre. Vi ble mott av en drittsur dame som tydeligvis la og sov under benken i resepsjonen, og ble videre vist inn pa et rom med en dobbeltseng, og jeg kan ikke beskrive med ord hvor jaevlig det sa ut der. Siri tok bilder av det, men vi traff noen fete Venezuelere pa stranda som vi tok med oss hjem til hytta der vi bor for a drikke litt. De syntes tydeligvis at vi hadde fine mobiler og kamera sa de tok det med seg. Det betyr at bildene fra det jaevlige hotellet, og bildene til Siri fra resten av turen er gatt tapt.....Men vi fikk oss jo i alle fall noen nye venner da!

Vi var utslitte etter ikke a ha sovet pa ett dogn eller mer, i og med at vi selvfolgelig endte utpa kvelden foer vi skulle reise fra Cuzco, Peru. Vi forsov oss som bare det, og hadde plutselig ikke flybilletter da vi kom til flyplassen. Jeg var fortsatt full og holdt pa a begynne a grine, men Liv tok fatt i saken og holdt hodet kaldt. Det endte med at vi matte kjope nye billetter og at vi forsinket to fly. Men vi kom oss med, alt ordnet seg, men det ble jo et forholdsvis hektisk dogn. Vi sovnet derfor som steiner pa det jaevlige hotellrommet, vaket neste dag, kom oss i banken og satte kursen mot Isla de Margarita. Kom oss til den storst byen pa oya, Porlamar. Litt skuffende sted, tilbragte en dag der, dro pa fylla pa et utested hvor vi var de ENESTE hvite, og det sa ut som de hadde sex med hverandre pa dansegulvet. Saere saker.

Bestemte oss for at det ikke var noe blivende sted og kom oss til Playa El Agua dagen etter, og det er her vi befinner oss na. Gar bare rundt og drikker ol og har det ganske sa okei. Var ute og dykket en dag, sa endel fete fisker og noen dode aler og en tynn krabbe. En dag ble vi litt rastlose sa vi leide bil og kjorte rundt hele oya. Venezuelere kjorer som svin, men det er jo pizzasjaffiser vi har a gjore med, sa vi kom oss helskinnet igjennom dagen. Dro pa en fiskereaturant og folte oss veldig voksne der vi satt og spiste fiskesuppe med fiskeoyne i og blekksprut pa grill. Kjorte forbi et sirkus og bestemte oss for a prove det den kvelden. Hadde litt problemer med a finne det igjen, sa vi folte oss mer som et sirkus der vi kjorte frem og tilbake og spurte folk om de hadde sett ett sirkus i naerheten. Tror ikke det er sa dagligdags kost - tre hvite jenter som hungrer etter litt underholdning i form av et sirkus og derfor kjorer frem og tilbake...... Da vi endelig fant det, fungerte (....) ikke sirkuset ikke den kvelden, sa vi dro tilbake, drakk oss fulle og dro pa det eneste utestedet her, som viste seg a vaere eid av to brodre fra Litauen. De hadde fatt dette utestedet av faren sin i stedet for a ga pa college. Vi bare trakk pa skuldrene i og med at vi far utesteder av foreldrene vare hver jul, men takket ja til noen gratis ol og tequila.

Jo, ogsa har vi provd a surfe! Det var ganske fett, men jaevlig vanskelig. Kom oss opp tilslutt, etter at jeg hadde svelget halve det karibiske hav...Dessverre var den ene surfemannen en ekkel taxisjafoer som ble forelsket i Liv, og han ble litt innpasliten etterhvert sa vi har ikke bedrevet noe mer surfing. Det skal visst vaere karneval her na, sa det er vi spente pa. Stikker opp i fjellene snart, vi ma komme oss videre i livet. Glemte kameraet mitt hjemme, sa jeg far ikke lastet opp bilder na heller, kanskje jeg far gjort det imorra. Dette ble en litt slapp tekst, jeg har kommet inn i et slapt modus her. Det er SYND for det hindrer en mer edruelig kritikk av norske sangtekster. Tror Liv og Siri begynner a bli lei tazte priv. Oi na kom det opp en krypisk melding her, tror jeg publisrere foer det forsvinner!!!

lunes, 5 de febrero de 2007

Takk, Intrepid, for en fantastisk lureInkatrail

Vi vil med dette anbefale Intrepid, en organisasjon som selger turer, eksempelvis Inkatrailen i Peru, pa det varmeste. Vi stilte i Lima for en uke tilbake, klare for a begi oss ut pa den beromte InkaTrailen som skulle vare i fire dager, alle maltider inkludert og engelsktalende guide! Det som stod med liten skrift var at i februar er Inkatrailen stengt sa derfor skulle vi ga en alternativ rute. Det jo noe alle vet, sa det var ikke nodvendig a informere om pa forhand. Dessuten var det bare maltidene pa den na to dager lange turen som var inkuldert, og ikke alle middagene og lunsjene som vi matte vaere med pa og som kostet ca. ti dollar hver de tre dagene foer trekket. Ogsa var det jo endel sightseeing som horte med, og selvfolgelig matte vi betale inngang pa alle disse, samt transport dit, og til slutt var det en beskjeden inngangsbillett til Macchupiccuomradet pa 300 dollar, hvilket tilsvarer omtrent 2000 norske kroner. Dette fungerte jo fint for folk som reiser pa budsjett, sa vi apnet gladelig lommebokene og kastet penger vilt rundt oss. Tilslutt matte vi jo selvfolgelig ogsa tipse alle som hadde vaert med oss, spesielt Will, var gebrokkentsnakkende guide som hadde for vane a gjenta seg selv - okay, my friends. ( Vi holdt pa a bli gaerne....)

Nar det er sagt, hadde vi en ganske festlig gruppe med oss pa turen. Vi ma begynne med Ed, en homofil kanadier som var allergisk mot melk, ble sjosyk, fikk hoydesyke, livredd for mygg og sol og sensitiv mot det meste. Pa toppen av det hele kunne han tilslutt fortelle at han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine til tross for at han hadde rundet 28 ar. Han var imidlertid utstyrt med en god dose selvironi, og vi hadde det mye morro med koseapen hans, Sam og de mange " OBOY! " utbruddene. Sa var det Brad fra Amerika, en torrvittig fyr, som selvfolgelig hadde det helt utrolig morsomt pa Eds bekostning. Sa hadde vi med oss hun gaerne hona fra Flukten fra honsegarden. Emma het hun, og hun var lik den stressa hona i den filmen bade i utsende og maten hun snakket pa, laettis! Tilslutt var det Alison, Mick og Matt fra Australia, en dritmorsom vennegjeng som snakket helt vanvittig mye piss. Ogsa Liv og meg da, som selvfolgelig ble stemplet som fnisejenter etter den forste timen, bade fordi vi var minst og fordi en av oss(....) lo veldig mye under det forste infomotet....

Vel, etter a ha tilbakelagt endel kjedelig sightseeing kom vi oss endelig ut pa tur, og det var jo veldig flott selv om det ikke var Inkatrailen. Overnattet ute to netter, og det var kaldere en steinkjer, og vi lengtet etter sol og varme. Men det foltes bra etterpa! Livs fikk hoydesyke, sa hun folte seg kanskje mer utslitt etter at kroppen ikke hadde vaert saerlig interessert i a ta imot naering pa endel dogn, og hun matte tilslutt ty til hestetransport. Hun truet kroppen sin med a ta igjen med tequila, og da ble hun bra en dag eller to, men sa var tydeligvis frykten overvunnet. Dagen pa Macchpiccu ble odelagt for hennes del, kjipt nar ikke kroppen samarbeider helt, men det er jo kult a ha sett! Vi haper pa at det blir bedre nar vi kommer oss ned i litt mer normal hoyde igjen, na baerer det snart over til Venezuela, og da skal vi ikke oppholde oss i mange tusen meters hoyde over havet. Det er pes a puste her... Tror jeg har fatt med det meste, det er sa mye som skjer sa jeg klarer ikke helt a memorere alt - na skal jeg prove a legge ut bilder!!!